torsdag 29. november 2012

Av Eli

Nisseliv


Det står en liten nisse i utkanten av en skog. Han har sekk på ryggen og ski på beina, og ved siden av  nissen står skogens konge, elgen. Det er måneskinn, og husene på den lille gården hviler seg i lyset fra månen, og nesten sover. Kanskje nissen vokter alle husene...
 
 

Kjell E. Midtun har skapt boka om nisser med sine egne bilder av disse skapningene hvor det nettopp er illustrasjonene, eller bildene som er det viktigste. For det meste er det vinterbilder, med noen få unntak. Et av unntakene er denne lykkelige nissen ved et tjern, helt naken, hvor tjernet er mystisk og bare venter på nissen.
Snø og vinter gir glede over skigåing og aking, og full fart med rattkjelke gjennom gamlebyen i Kongsvinger, når bare nissene er der. Gjøvik stasjon er full av ventende passasjerer. Ikke et menneske å se.
 

Nissen oppfører seg på mange måter på samme måte som oss mennesker,bortsett fra nissens kontakt med dyra som menneskene ikke har. Det er spesielt hesten nissen er glad,i, men ellers har den god kontakt med andre dyr, fra katten til elgen, og det var den som sto menneskene nærmest blant de underjordiske.
Her er tekst og bilder på lag. Foruten forordet og etterordet, er det fire forfattere, som hver for seg har skrevet sin del av historien. Det er Holger Koefoed, Gro Dahle, Jørgen Norheim og til slutt Odd Børretzen.

Det fnnes flere slags nisser, ikke bare vår julenisse. Nissen var en del av vår overtro, og den kunne være både lunefull og ubehagelig, så det var best å holde seg inne med gubben.
Den norske nissen er ca. 60 cm. høy, kledd som en bonde, med grått skjegg og rød topplue.
Her er noen av nissene vi har, eller som finnes:
Julenissen, Julemanden fra 1800-tallet, med gaver til barna, iallefall de snille barna.
Fjøsnisse.
Sinterklaas, ble feiret i Nederland, Belgia og Nord-Frankrike, fra 1200-tallet.
Coca-colas Santa Claus eller Father Christmas, utviklet i USA
Til slutt: Den norske nissen ble et symbol på selvstendighet under krigen, og røde nisseluer ble forbudt.

mandag 5. november 2012


Av Elisabeth

Mjøsgårdene

 
Boka "Mjøsgårdene- skapt for selskapelighet", er en fin bok med mange lekre bilder og oppskrifter. Her blir 14 gårder rundt Mjøsa presentert. Vi får vite hva som særpreger den enkelte gård, og vi blir kjent med vertskapet. Alle gårdene har sine spesialområder, som blir presentert på en fin måte, med historiske tilbakeblikk på den enkelte gård, og hva vertskapet kan tilby gjestene. Fellesnevneren for de alle fleste gårdene, er at de tilbyr overnatting og servering.
 
 
 

På Lier gård i Veldre ved Brumunddal, står Italia sterkt. Ingerine Amundsen eier gården, og hun holder matkurs med meny fra både det nordiske og italienske kjøkken. I forbindelse med RingsakerOperaens oppsetning hver høst, har gården sin egen operameny. Hun har også spesialisert seg på litterært fotbad, hvor vertinnen leser høyt, og gjestene kan slappe av med beina i et varmt urte- olje bad.





Fjetre gård i Stange, kalles «skøytegården», fordi familien Sinnerud har et sterkt forhold til skøytesport. Oldefaren til dagens eier het Peter Sinnerud, og han var en av sportens pionerer, og i 1895 var han den første i verden under 19 minutter på 10 000 meter. Gården brukes av mange skøyteentusiaster som er i Vikingskipet på Hamar. Og vertskapet forteller gjerne skøytehistorier fra gården.
På Nes på Hedmarken, finner vi Alhaug gård, og Edel Urstad, som er skaperen av klesmerket Edel Design. Hun jobber under mottoet rå eleganse i rene naturmaterialer. Og hun bruker bare produkter som er bærekraftige, sånn som ull, silke, lin og hamp. Dameklærne sys i størrelse Smekker, Midt i Blinken, Lekker, Xtra Lekker og Xtra Xtra Lekker. Men det er ikke bare klær, som produseres på gården. Mannen produserer FARs økologiske produkter, som f.eks. solbærsaft, solbærpure og eplemost. Gården henter også varme fra sitt eget bioenergianlegg.
På Biri har vi Sigstad gård, som kalles bryllupsgården, og det er bryllup hele året. Gården har spesialisert seg på selskaper og møtevirksomhet, og det arrangeres bryllupsmesse to ganger i året.

Andre gårder du kan bli kjent med i boka er; Hovinsholm på Helgøya, hvor vi finner landlivsbutikken Skafferiet. Nabogården Hovelsrud er kjent for sin fine hage. Møystad gård ligger i Vang. Forfatter av denne boka Ingeborg Sørheim, holder til på Sveinhaug gård ved Ringsaker kirke. Minne gård, ligger ved Minnesund. Nerlien og Hoel gård finner du på Nes på Hedmark. Bryhni Søndre i Stange og Simenstad på Rudshøgda. Og til slutt Stokke Nedre ved Redalen i Gjøvik kommune.

For mere informasjon se Mjøsgårdene.




fredag 19. oktober 2012

av Eli

Cliff Hotel og Magisk søm


Det står en lyseblå bok i stativet med nye bøker. Boka er liten, ikke så tykk, og midt på siden står det Cliff  Hotel, med fin rød farge. Forfatteren er Yngvil Mortensen.
Denne boka er fortellingen om et ektepar, og deres kamp for å få farsarven Cliff Hotel tilbake.
Det er Signe Marie Breivik og Ali Ayad som eier hotellet. Nå er hotellet konfiskert av israelske myndigheter, avsperret av et metallgjerde, og voktet av soldater. Ikke langt unna hotellet arbeider israelske nybyggere for en større bosetting. Her skal det bygges mer.

Det er allerede satt opp en tre-etasjes bygg tett opptil hotellet. Det bygges en mur mot vest, og i praksis er det blitt "den israelske siden".  Mot øst er muren planlagt, så snart vil den hindre palestinerne i å bygge. Det vil ikke være mulig med jordbruk, og beitemarkene vil ikke lenger brødfø sultne mager. Israel har konfiskert store deler av området, og det fortsetter.

 
Langt tilbake, for flere hundre år siden, pakket to brødre sakene sine, og reiste sammen sørover i ottomanernes rike. Dette var begynnelsen på livet i Abu Dis, og begynnelsen til et hotel som rommet så mye mer enn det å bare være et hotell.
Denne boka handler om kampen for å få eiendommen tilbake.







En bok er mye større enn den lille lyseblå. Den har store røde bokstaver over magen, men bokstavene er større enn den var på den forrige boka, og det står "Magisk søm". En dame sitter oppå panseret på en bil, og bilen er rød, og det er lett å tenke stil.
"Fem stilarter du kan velge selv", står det som undertekst, og boka er full av vakre bilder med stilfulle antrekk. Det er fjær og paljetter og drømmeaktige kjoler. På side 84 er det en vakker kjole som minner om is og kald kulde, og du kan sy den selv. Det er kjoler for enhver smak, så det er bare å sette igang.

onsdag 3. oktober 2012


Av Elisabeth

Korsbæreren

 
Med «Korsbæreren» har Tom Kristensen nok en gang skrevet en spennende thriller, med røtter i penge og finansmiljøet.  Vi møter Elvira Elton Eikenes, som jobber som banksjef i Kredittbanken i Oslo. Elvira har en sønn, som hun har delt omsorg for. David Nomura er Elviras tidligere kjæreste, og han har bygget opp et hedgefund i San Francisco. Men en dag blir han truet av den japanske mafian, Yakuza. Og han får tre uker på seg til å skaffe 40 millioner dollar. Han oppsøker Elvira i Oslo, for å prøve og skaffe til veie pengene han ikke har selv. Og dette blir opptakten til noen spennende og nervepirrende dager i Norge. Lek med den japanske mafian er ikke noe du tuller med.

 




Ønsker du du å lese mer om Tom Kristensen kan du gjøre det her.

onsdag 12. september 2012

Av Eli

MISSISSIPPI


Laura tenker på søle. På hvordan den grå, seige massen suger seg til føttene hennes.
Hvor  dette seige er overalt. Hun drømmer i sølegrått.
Det er elva, og elvemudderet som styrer livene til personene i boka. Når elva stiger, blir de isolert fra resten av verden,

Dagene går med til å arbeide . Hun skreller mais, hun skurer og kjærner, og står alltid tidlig opp. Hun har mann og barn, og så denne jorda som de skal leve av, men sjelden klarer.
Det er 1946.  Laura og familien flytter til en avsides plantasje i Missisippi-deltaet. Krigen er over, og soldatene kommer hjem. Ronsel kommer,  Jamie kommer. De har tilsynelatene  klart seg, .
I Europa var hudfargen mindre vesentlig enn i Amerika. Iallefall så lenge du ikke trødde over noen usynlige grenser og regler. Alle som var i krigen har fått noen spor.
Alle har de hver sin  krig.
Dette er en roman om skyld og oppgjør og mot. Den er vakkert skrevet, og den er medrivende og grusom .



Hvis det hadde vært mulig, ville jeg ikke skrive noe i det hele tatt her. Det skulle være fotografier, og resten skulle være stoffbiter, tjafser av bomull, klumper av jord, opptak av tale, brokker av tre og jern, små flasker med duft, tallerkener med mat og med ekskrementer...
Et stykke av kroppen revet ut med roten ville kanskje være mer treffende.

-James Agee, Let Us Now Praise Famous Men

søndag 10. juni 2012

Hulda Garborg

ved hallgjerd

I år er det 150 år siden Hulda Garborg ble født på Stange i Hedmark. Hulda flyttet til Kristiania som ungjente. Hennes drøm var å bli skuespiller, men familien hadde ikke penger til det. Hun ble butikkdame hos brødrene Dobloug. De var radikale for sin tid, var nasjonalistiske venstretilhengere, hun ble inspirert.  Hulda ble svært opptatt av arbeiderbevegelsen og norsk nasjonsreising.
Hun var 25 år da hun ble gravid med Arne Garborg, og måtte gifte seg. Han hadde akkurat mistet jobben i Statsrevisjonen, og det ble svært vanskelig økonomisk for dem å bo i Oslo.
De skulle flytte til ei hytte i Kolbotnen ved Tynset. Hytta var bare beregnet som sommerbolig, så det ble en kald fornøyelse. Tynsetområdet har ofte kulderekorder. Der skulle de foreløpig ha sin helårsbolig.
Jeg har akkurat lest boka  "Fra Kolbotnen og andetsteds," av Hulda Garborg, utgitt i 1903.
Dagboka begynner med at Hulda sitter på Steien Hotel, Lilleelvedal og venter på Gubben, som hun kalte mannen sin. De hadde vært gift i to dager. De skal reise til Kolbotnen, og det er 5. desember 1887.2 dager senere er de fremme i hjemmet sitt. Leseren får grundig innblikk i hvordan det er i hytta. "Saa blev der Sjau med at faa op varme. Komfüren var umulig, der var sne i peisen, og veden var raa." Det er skrekkelig kaldt, så de må stormfyre for å holde ut. Alt er selvsagt svært tunvindt, de har ikke mye å hjelpe seg med, og Hulda skjønner ikke hvordan Garborg kunne finne på å ta med seg henne som er så elendig til å lage mat. Hun synes husarbeidet tar svært mye tid, men hver kveld rekker de å gå en tur på ski. Hulda trives i vinterkulden, og synes alt er så rent og vakkert der de bor nå.  "Jeg husker hele byen som en grå, skidden uldsæk, som hvert Øyieblik holdt paa at glide ned over Hode mit. Og her er allting hvidt og rent og klart." Garborg skriver det meste av tiden, eller sitter og stirrer inn i peisvarmen. Hulda ser nok veldig opp til Gubben, og beundrer forfattermannen sin. Hun hadde også skrevet dikt og småstykker før hun giftet seg, men hadde brent det. "Garborg, som forstod seg på dikte, skulle aldrig få se hvor tosket jeg hadde været, tenkte jeg." Senere angrer hun likevel på at hun hadde brent dem.
Dagboka går fram til 12te juni 1888.
Det var svært interessant å lese om hvordan de innrettet seg i en heller dårlig vinterbolig, ble kjent med naboer som bodde langt unna, hvordan de bedre og bedre håndterte hverdagen .  Hulda ble mer og mer fortrolig med å bo på Kolbotnen, hun leste/praktiserte  Hanna Winsnæss sin kokebok, og ble riktig fornøyd med sin kokkekunst.
25 mai  fødte hun sønnen Arne, 20 merker. "Aa nei, hvor stygg han er, sa Garborg når han fikk se gutten." "Madammen, som har tat imot Spædbarn i 40 Aar, siger han er ualminnelig vakker og velskabt."
Hulda var allsidig. Hun var opptatt av bunader, folkeviseleik og målsak. Hun engasjerte seg mot imperialismen, mot barnearbeid. Hun hadde store kunnskaper om internasjonale forhold. I 1910 startet hun Det norske spellaget, som senere ble til Det Norske Teater, med Hulda som Styreformann. Bysten det er bilde av står på teateret.
Hulda har skrevet flere bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa.
Etter perioden i Kolbotnen flyttet ekteparet til Labråten i Asker, og til Jæren. Hulda døde i 1934. Både hun og  og Arne Garborg ligger begravet i Knudaheio på Jæren.

"Før ei dame."

onsdag 6. juni 2012

Sigrid Undset-et kvinneliv

Sigrid Undset som ung - eller kanskje Kristin?Jeg leste Jenny av Sigrid Undset rundt 16-års alderen. Jeg leste om  Jenny   som hadde så store krav til seg selv og til livet .Jeg leste Jenny før jeg leste om Kristin Lavransdatter.Dengang var det  Jenny jeg syns jeg kunne forstå.Det var hennes sterke lengsler etter livet, etter det sanne og trofaste som gjorde at jeg slukte boka. Senere leste jeg Krisitn Lavransdatter, og den tok meg den og, men det var Jenny jeg knyttet sterkest bånd til. Det var hennes alvorlige sinn jeg forsto. Ikke for at tilværelsen er trist hele tiden, men Sigrid Undset gjorde meg kjent med mitt eget mørke.
Å kjenne seg igjen i andre kan være fint, særlig i ungdomstiden.

Norsk Filminstitutt har utgitt en kortfilm om Sigrid Undset. Filmen er en poetisk film om Sigrid Undset sitt liv, satt sammen med virkemidler som gjør den til en fortelling om Sigrid Undset Den gir også lyst til å lese mer av henne.
Filmen åpner med middelaldermusikk,  med vakker og trolsk natur. Musikken går igjen i hele filmen, og blir en slags lydkulisse som forsterker det gamle, middelalderske.
Filmen viser fram hus og by, vann som bruser og store jorder. Natur og kultur.
Faren til Sigrid var syk store deler av Sigrid sin barndom. Hun sto faren nær, og med hans død, hun var elleve år,  mistet hun kanskje den viktigste personen i sitt. liv.
Sigrid gikk tidlig inn i arbeidslivet  for å kunne hjelpe til økonomisk, Hun var kontordame i 10 år, men drømte hele tiden om et annet liv. I denne kortfilmen (50 min.), er det gamle brune bilder med lyd, mens noen er navnløse. Det er bybilder, og bilder av Sigrid med en krets av venninner. Og det er familie.  Hun debuterer med Fru Marta Oulie i 1907, og etterhvert utkom romaner, fortellinger og artikler, brevsamlinger og novellesamlinger. Emnene var fra helgener og kvinnesak, moderskap og barn.
Hun konverterer til katolisismen i 1924, og selv om hun er en god katolikk, kan hun likevel ikke bli  fullt ut tatt opp i kirken. Sigrid Undset er en god kristen, men hun er også en skilt kvinne, og skilte kvinner har ikke de samme muligheter i den katolske kirken.
Filmen  gir et fint bilde av Sigrid Undset. Den er en god "bruksfilm", om denne forfatteren, og den kan stå helt for seg selv som et lite stykke film.

tirsdag 10. april 2012

Levende historie er et populærhistorisk  og samfunnspolitisk tidsskrift som kommer ut med 6 nummer i året. Dette tidsskriftet rommer alt i fra trettiårskrigen ,til mat i antikken. Fra nyheter til leserforum, hvor leserne inviteres til å sende inn innlegg.
 Karnevalet i Rio har fått flere sider i dette nummeret jeg har i hånden.  Norge har dårlig med karnevalstradisjoner, og det kan vi "takke" Martin Luther for. Karneval passet dårlig sammen med det enkle og fromme liv som var det livet man skulle leve. De lutherske prestene så med ublie øyne på denne skikken, og skikken opphørte som følge av reformasjonen i 1537.
Noen sider litt ute i bladet, handler det om vår tid, her 60-tallet.
60-tallet, med superparret John F. og Jacqueline Kennedy. Det korte livet de fikk sammen, og hva de representerte. Interessante liv, og berømte liv. Liv, tette av begivenheter.
Det er kanskje lettere å være gris. De kunne dømmes til døden for ugjerninger, og det måtte gi grisene både tanker og føleser. I 1457 ble en purke dømt til døden sammen med sine 6 grisunger. De hadde drept en liten gutt, og ble dømt til henging. Grisungene slapp unna straffen. Med en mor med så dårlig et forbilde.

Egg kan være frittgående, eller fatale, eller et columbo egg. Et columbo egg er en en del av et uttrykk, og i boka Et Columbi egg undrer en på om det var Columbus som løste problemet med å få et egg til å stå ved å kakke det mot bordet? "Gråte krokkodilletårer" og" å ta tyren ved hornene".
Dette er noen tanker vi sjelden tenker, men det står i bladet Mat & helse Også et tidsskrift med mening.

Bladet Dans er et svenskt magasin, og handler som en forstår om dans. Dette er dans for de mer profesjonelle, eller for de som ønsker å bli, nettopp profesjonelle. Det innholder mange bilder, med både tradisjonelle uttrykk, men også det mer moderne uttrykk. Det gir oversikt over festivaler, og om sider som opplyser leseren hvor en kan utdanne seg innen dans, og kalender med oversikt. Det er ogaså et vakkert blad, hvor en kan drømme seg langt inn i en drømmende danseverden. Være prima ballerina!

søndag 18. mars 2012

Det dyrebare - en roman av Linn ullmann

ved hallgjerd

Dette er den femte romanen av Linn Ullmann. Vi blir kjent med tre generasjoner av familien Brodal. Bedrag, fortielse og løgn er tema i romanen.
Det meste av handlingen skjer i tidsrommet 2008 til 2010. Sommeren 2008 fyller Jenny Brodal 75 år, og datteren Siri har bestemt at det skal feires med et hageselskap, noe Jenny absolutt ikke ønsker. Gjestene kommer, og Jenny sitter på rommet sitt og drikker seg full, noe hun ikke har gjort på 20 år. Siri har mange vonde minner fra oppveksten om drikkinga til mora. "Morens kropp var et fantastisk byggverk, et Soria Moria slott, en pyramide, en borg. Men hver uke ble hun angrepet innenfra- av maur, klegg, flått, rotter og sprit, og da det gikk i oppløsning, måtte alt sammen, hele Jenny bygges opp igjen."
Siri visste aldri når mora ville drikke seg full, så hun gikk og ventet og gruet seg til det skulle skje."

Linn Ullmann lar flere av personene snakke, de ser og erindrer, og personene trer klarere fram. De små situasjonene, replikker og blikk gir en fortettet stemning. Det gåtefulle er en kraft i romanen, omstendighetene rundt et dødsfall skaper en kriminalgåteeffekt.
Dagbladets anmelder Maya Troberg Djuve sier at Linn Ullmann pirker i det ubehagelige. Personskildringene er usentimentale. Forfatter Jon om svigermora: "Hvis Jenny hadde et hjerte, så var det lite og svart og låst inn i et skrin og senket i tjernet."
Det er få gode relasjoner mellom menneskene i romanen. Distanse og ensomhet dominerer.
Dagbladets anmelder uttaler følgende: "Det dyrebare viser en forfatter som har full kontroll på virkemidlene, reisverket og språket.  Det finnes knapt en slapp setning i denne romanen, som er solid, og også vakker, tilføyelsen til et særpreget forfatterskap."

God bok. Vi har den på hylla

mandag 12. mars 2012

Å skrive

av Eli
Denne boka handler om å skrive, og tittelen er Om å skrive av Hans Olav Brenner. Han hadde en lyst og en tanke om å få noen utvalgte forfattere i tale om selve skrivehåndverket.   Han spurte 13, og alle sa ja.
En er Lars Saabye Christensen, og den andre er Karin Fossum. 
I forordet  forteller Hans Olav Brenner om de vanligste spørsmålene som ofte dukker opp når forfattere er på turne. Hvor mange sider skriver du hver dag, eller skriver du hver dag? Får du inspirasjon,  eller må du vente på den. Blir den  noen gang ingenting?
Hva skal man med en bok som denne om man ikke vil bli forfatter? undrer Brenner så Jo,denne boka gir innblikk i hva et forfatterliv er, eller kan være, og den  åpner opp nye rom i selve teksten. Møtet med forfatteren blir også et møte med deler av et forfatterskap. Som Lars Saabye Christensen, som har en stemme som jeg gjenkjenner, og denne stemmen har en karakter som jeg blir kjent med, med et språk og en plassering i tid, og sted. Alt dette er med på å skape en person, en karakter.
Små ting som forteller de andre hva slags person en er, som å gi  personen en form for lyte, i tillegg til å gi karakteren troverdighet gjennom klær og oppførsel. Anthony Hopkins ble spurt hvordan han kunne nærme seg en så grufull rolle som Hannibal Lecter i Nattsvermeren. Det var vanskelig, men falt på plass da den tilbakestrøkne oljeglatte frisyren var på plass. Da fikk han taket på rollen. Det likte jeg sier Christensen. Til slutt er det sånn sier vår forfatter:
Alt blir mettet med mening, derfor trenger du færre og færre ord, og de få ordene du trenger må velges og behandles med den største omhu. Det er kullet som presses til diamant.
Og så til slutt er det oppstått et eget univers, befolket og etablert, og dette universets geografi, poesi og logikk gir en rekke muligheter og valg.


Noe jeg har sett er overskriften på Karin Fossum sin bit i denne boka. Hun skriver for det meste kriminalromaner, men  regnes for å være en noe anderledes forfatter enn mange av de andre som skriver kriminalbøker. Hun leter etter en person som er troverdig, mørk, men også noe av det lyse  Godhet/ondskap må finnes. Det mørke ved siden av det lysere.
Alle kriminalromanene til Karin Fossum har en tematikk,og  det er alltid noe hun vil ta opp i bøkene sine. Hun er svært opptatt av ordene hun bruker, og den første setningen skal romme det meste av hva historien handler om. Som denne.: Han ga seg til å lete etter en stor stein han kunne slå henne i hjel med. Dette er en dramatiske førstesetning, og det er kjempegøy å finne en sånn setning sier Karin Fossum. Den sier mye om hva denne romanen handler om.
I intervjuet med Brenner forteller Karin Fossum om en form for lykkefølelse når hun finner ord hun kan bruke, eller hele setninger. Han spør om den kjedelige delen av arbeidet, som de mange gjennomskrivingene hun alltid gjør, men det er like moro som den kreative delen. Hun former språket som en leireklump, og finner alltid noe nytt som dukker fram.
Gleden over setningene oppleves av meg som leser veldig sterkt. Begge disse forfatterne formidler denne følelsen tydelig, både i det mørke og i det lyse. Ordene som er med på å fortelle en viktig historie, eller som vil vise fram noe for oss som lesere.

tirsdag 7. februar 2012

Morgen i Jenin




ved hallgjerd

Om Morgen i Jenin: "Forteller det ufortalte. Gripende og derfor viktig roman fra Palestina."
Jan Rognlien. Morgenbladet.

Susan Abulhawa har skrevet en følelsesladet, sorgtung og politisk fortelling som følger fire generasjoners liv i et okkupert land.
1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod, og blir tvangssendt til en flyktningeleir i Jenin.
Vi følger denne store slekta gjennom mer enn 50 år, fram til 2002.
Boka er delvis selvbiografisk, og vi kommer tett inn på storfamilien som kjemper for å overleve, og for retten til sin egen jord. Historien formidles delvis gjennom Amal. Hennes omfangrike slekt blir gradvis utradert i løpet av ca 50 år.


Konflikten Israel -Palestina fortoner seg som uløselig. Denne romanen er  ikke upartisk,  men har brodd mot istraelerne og supermaktenes brutte løfter. Hat avler hat og gjengjeldelse.
Sitat: "Det var 31. mars 2002. 20.mars hadde en selvmordsbomber drept sju israelere i Galilea, som gjengjeldelse for at Israel hadde drept 30 palestinere12. mars, som gjengjeldelse for at palestinerne hadde drept elleve isrraelere 11. mars, som gjengjeldelse for at Israel hadde drept førti palestinere 8. mars og så videre og så videre."
Morgen i Jenin er svært kraftig kost, og beskriver ondskap og råskap på en hjerteskjærende måte. Ingen blir skånet, selv ikke en baby i mors liv.Ved å bli kjent med familier og ved å følge deres historier, blir det som har skjedd i området siden 1948 veldig nært og sterkt, til tider så sterk et jeg måtte legge bort boka for ei stund. Dette er en roman om det moderne Palestinas historie. "Fortellingen blir virkelig, og den blir viktig," sier Anne Cathrine Straume, NRK P2.
"Morgen i Jenin" er mer enn krig. Det er også tankevekkende livsvisdommmm og livserfaring, nydelige natur og kulturskildringer.

Boka står på hylla

torsdag 26. januar 2012

Ut på reise


Hva  er så spesielt med øyer, funderer Tove Nilsen i boka Øyer i hjertet . Hvert år reiser Tove til en øy, i Norge eller til Kreta. Hele sitt liv har hun vært fasinert av reisen. Hun reiser med venner og med barn, med kjæreste eller alene. Hun  er alltid fylt med lengsel, og hun reiser ofte til den samme plassen hvert år.
 Hva gjør et menneske til et øymenneske undrer hun, hva gjør et menneske på en øy anderledes enn  et fastlandsmenneske?  Øyer er avgrenset, og  gir lettere en illusjon av oversikt. Øymenneskene kan vente, og de har en større tålmodighet. De fremstår som filosofer mens de står og tenker på ingenting.  Tove Nilsen reflekterer over sine egne tanker, og hva alle reisene gjør med henne. Hun har reist mye, og hun har alltid likt å møte nye mennesker.
 På Skåtøy utenfor Kragerø reiser Tove med mor og far mange somre.  Hun står opp før mor og far, og løper ut som en virvelvind. Hun løper fra huset, ned forbi stien hvor det lukter så godt av nyslått høy, og videre til en skråning som er full av markjordbær.
Senere kommer andre reiser, men det er Kreta som blir hennes øy, sammen med barndommens Skåtøy.
Og så er det hunden. Alltid , eller ofte møter Tove Nilsen dyr som trenger hennes omsorg. Som Kretahunden, som følger etter familien, åpenlyst alene i verden. Den blir tatt imot av Tove, som pleier hunden og beholder den hele natten.
Og Tove Nilsen som voksen, og alene på tur, gravid med kynnere. Det vekker redsel hos henne. Kynnere varsler om noe som skal skje,  og tanken på å eventuelt å føde her ute i sumpen, på denne øya, tvinger henne til å se at hvor uforsvarlig det er.
Tove Nilsen reiser også for å møte seg selv. Hun vil ikke bli et menneske som slutter å undre seg,eller  slutter å leke, og hun vil aldri slutte å ta seg av herreløse hunder.

Ved Eli

torsdag 5. januar 2012

Winter's Bone


ved hallgjerd

Dette var en hjerteskjærende og grusom film, som viser livets brutaliteter på sitt verste.
17 år gamle Ree må finne faren sin. Han har nettopp kommet ut av fengsel, og må melde seg for politiet. Han har pantsatt hjemmet deres, og de kommer til å miste det om han ikke kontakter politiet. Men faren har stukket av, igjen.
Familien bor i Ozark Mountains, Missouri.
Ree har ansvaret for den 6 år gamle søstera, og den 12 år gamle broren. Mora deres bor hjemme, er syk/helt apatisk, og det er Ree som blir omsorgsperson for henne også. Ree føler et stort ansvar for familien, og prøver å skåne søskena mest mulig for den beintøffe hverdagen deres.
Ungjenta Ree begir seg ut på leting etter faren i et heller ugjestmildt miljø, der de fleste har en kriminell løpebane, der alle er redde for å bli vitner eller for bli angitt. Det er tydelig de vet mer om farens forsvinning enn de vil si til henne. Her lever folk fra hånd til munn.  De har en skremmende destruktiv omgangstone, og det virker som at eneste komunikasjonen de takler er å slå, kvinner som menn.
Uredd oppsøker Ree bygdemiljø etter bygdemiljø, og mottagelsen er ikke akkurat vennlig og gjestfri. Hun blir møtt med trusler, slått ned, banket opp, kjeppjaga, trua.
Det som driver henne er selvsagt redselen for at de skal miste hjemmet sitt, at familien blir  oppløst og spredd. Ree og søskena har et utrolig sterkt forhold, og de små stoler på den snille og tapre søstera si, som viser utrolig mot og handlekraft.

Winter's Bone basert på Daniel Woodrells roman, viser et dagens Amerika vi vanligvis ikke ser på lerretet.
Winter Bone er intens, lavmælt. Ree har ei imponerende drivkraft som gjør henne istang til å gå videre  for å prøve å finne faren.
Her møter vi menneskelig ondskap på sitt verste.

Filmen vant prisen for beste film og beste manus under fjordårets Sundance-festival
Jennifer Lawrence storspiller i en film som er annerledes, tankevekkende. Vi har filmen på hylla.