Det dyrebare - en roman av Linn ullmann

ved hallgjerd

Dette er den femte romanen av Linn Ullmann. Vi blir kjent med tre generasjoner av familien Brodal. Bedrag, fortielse og løgn er tema i romanen.
Det meste av handlingen skjer i tidsrommet 2008 til 2010. Sommeren 2008 fyller Jenny Brodal 75 år, og datteren Siri har bestemt at det skal feires med et hageselskap, noe Jenny absolutt ikke ønsker. Gjestene kommer, og Jenny sitter på rommet sitt og drikker seg full, noe hun ikke har gjort på 20 år. Siri har mange vonde minner fra oppveksten om drikkinga til mora. "Morens kropp var et fantastisk byggverk, et Soria Moria slott, en pyramide, en borg. Men hver uke ble hun angrepet innenfra- av maur, klegg, flått, rotter og sprit, og da det gikk i oppløsning, måtte alt sammen, hele Jenny bygges opp igjen."
Siri visste aldri når mora ville drikke seg full, så hun gikk og ventet og gruet seg til det skulle skje."

Linn Ullmann lar flere av personene snakke, de ser og erindrer, og personene trer klarere fram. De små situasjonene, replikker og blikk gir en fortettet stemning. Det gåtefulle er en kraft i romanen, omstendighetene rundt et dødsfall skaper en kriminalgåteeffekt.
Dagbladets anmelder Maya Troberg Djuve sier at Linn Ullmann pirker i det ubehagelige. Personskildringene er usentimentale. Forfatter Jon om svigermora: "Hvis Jenny hadde et hjerte, så var det lite og svart og låst inn i et skrin og senket i tjernet."
Det er få gode relasjoner mellom menneskene i romanen. Distanse og ensomhet dominerer.
Dagbladets anmelder uttaler følgende: "Det dyrebare viser en forfatter som har full kontroll på virkemidlene, reisverket og språket.  Det finnes knapt en slapp setning i denne romanen, som er solid, og også vakker, tilføyelsen til et særpreget forfatterskap."

God bok. Vi har den på hylla

Å skrive

av Eli
Denne boka handler om å skrive, og tittelen er Om å skrive av Hans Olav Brenner. Han hadde en lyst og en tanke om å få noen utvalgte forfattere i tale om selve skrivehåndverket.   Han spurte 13, og alle sa ja.
En er Lars Saabye Christensen, og den andre er Karin Fossum. 
I forordet  forteller Hans Olav Brenner om de vanligste spørsmålene som ofte dukker opp når forfattere er på turne. Hvor mange sider skriver du hver dag, eller skriver du hver dag? Får du inspirasjon,  eller må du vente på den. Blir den  noen gang ingenting?
Hva skal man med en bok som denne om man ikke vil bli forfatter? undrer Brenner så Jo,denne boka gir innblikk i hva et forfatterliv er, eller kan være, og den  åpner opp nye rom i selve teksten. Møtet med forfatteren blir også et møte med deler av et forfatterskap. Som Lars Saabye Christensen, som har en stemme som jeg gjenkjenner, og denne stemmen har en karakter som jeg blir kjent med, med et språk og en plassering i tid, og sted. Alt dette er med på å skape en person, en karakter.
Små ting som forteller de andre hva slags person en er, som å gi  personen en form for lyte, i tillegg til å gi karakteren troverdighet gjennom klær og oppførsel. Anthony Hopkins ble spurt hvordan han kunne nærme seg en så grufull rolle som Hannibal Lecter i Nattsvermeren. Det var vanskelig, men falt på plass da den tilbakestrøkne oljeglatte frisyren var på plass. Da fikk han taket på rollen. Det likte jeg sier Christensen. Til slutt er det sånn sier vår forfatter:
Alt blir mettet med mening, derfor trenger du færre og færre ord, og de få ordene du trenger må velges og behandles med den største omhu. Det er kullet som presses til diamant.
Og så til slutt er det oppstått et eget univers, befolket og etablert, og dette universets geografi, poesi og logikk gir en rekke muligheter og valg.


Noe jeg har sett er overskriften på Karin Fossum sin bit i denne boka. Hun skriver for det meste kriminalromaner, men  regnes for å være en noe anderledes forfatter enn mange av de andre som skriver kriminalbøker. Hun leter etter en person som er troverdig, mørk, men også noe av det lyse  Godhet/ondskap må finnes. Det mørke ved siden av det lysere.
Alle kriminalromanene til Karin Fossum har en tematikk,og  det er alltid noe hun vil ta opp i bøkene sine. Hun er svært opptatt av ordene hun bruker, og den første setningen skal romme det meste av hva historien handler om. Som denne.: Han ga seg til å lete etter en stor stein han kunne slå henne i hjel med. Dette er en dramatiske førstesetning, og det er kjempegøy å finne en sånn setning sier Karin Fossum. Den sier mye om hva denne romanen handler om.
I intervjuet med Brenner forteller Karin Fossum om en form for lykkefølelse når hun finner ord hun kan bruke, eller hele setninger. Han spør om den kjedelige delen av arbeidet, som de mange gjennomskrivingene hun alltid gjør, men det er like moro som den kreative delen. Hun former språket som en leireklump, og finner alltid noe nytt som dukker fram.
Gleden over setningene oppleves av meg som leser veldig sterkt. Begge disse forfatterne formidler denne følelsen tydelig, både i det mørke og i det lyse. Ordene som er med på å fortelle en viktig historie, eller som vil vise fram noe for oss som lesere.