Vanessa er 15 år, og bor sammen med moren sin i Oslo. Faren har vært fraværende i hennes liv i lengre tid, og Vanessa forventer lite eller intet fra den kanten. Vanessa er et "løvetannbarn" som tar altfor mye ansvar for seg selv, og i tillegg også for morens ve og vel. Tenk om noen kunne spurt henne om hvorfor hun ikke går på skolen, eller mast på henne om lekser slik vanlige foreldre gjør! Hun må være den eneste på skolen uten mobil. Det å være med jentene i klassen på kino koster penger, så det er nytteløst.
Men Vanessa har oppdaget biblioteket: "Siden jeg mangler så mye av det en tenåring bør ha her i livet, er jeg Deichman evig takknemlig for gratis tilgang til verdenslitteraturen. Den har gitt meg et glimt av andre virkeligheter, og det har vært kjærkomment all den tid min egen har vært såpass rassen." (s. 116)
Vanessa blir valgt ut sammen med tre andre elever med ulike utfordringer til å være med i ei gruppe som ledes av sosiallæreren Brit. Brit fremstår både teit og umulig, men får allikevel med seg den lille gjengen på en teateroppsetning, der de selv skal være hovedpersonene i handlingen.
Det er herlig å lese alle de flotte lovprisningene til biblioteket og hva det betyr for Vanessa. Morsomt og veldig gledelig. Ellers er det både flott og sårt å lese hennes historie. Hadde det ikke vært for til tider veldig "friskt" språk og den herlige humoren, kunne boka blitt trist lesing med tanke på hvilke familieforhold hun har rundt seg. Men uten å røpe for mye, er det håp for den skoleflinke Vanessa og hennes lille familie.
Av Solfrid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar